Innen buddhismen er det vanlig å snakke om løsrivelse. Dette dreier seg blant annet om å utvikle seg ut av behovet for å tilfredsstille kroppslige begjær – for å nå en høyere sinnstilstand. Det betyr ikke nødvendigvis at alle som velger en buddhistisk levevei ender opp med et liv i sølibat, uten personlige eiendeler og penger – men munkene og nonnene som sverger til denne ikke-materialistiske livsstilen nyter enorm respekt hos lekbuddhister.
Det munker og nonner først og fremst arbeider med, er å få kontroll på eget sinns- og følelsesliv. Gjennom årevis med meditasjon lærer de å utvikle ubetinget kjærlighet og medlidenhet med verden. Vitenskapen lærer oss at meditasjon påvirker hjernen. Amygdala, som er den delen av hjernen som kontrollerer frykt (angst, engstelse og stress), krympes av meditasjon. Det er derfor munker ikke lar seg påvirke av frykt i like stor grad som resten av oss, og kanskje er det en av grunnene til at enkelte velger denne leveveien.
Munketilværelse som inspirasjon
Den som gjennom meditasjon og ikke-materialistisk munkeliv klarer å dempe sin egen frykt såpass mye at livet blir lettere å håndtere, blir fort til inspirasjon for andre. Det er dessuten lett å se hvordan det å gi slipp på frykt knyttes til løsrivelse, som igjen skal hjelpe buddhisten med å komme seg opp på et høyere bevissthetsnivå. Tanken om løsrivelse, som også blir kalt for mindfulness dukker opp i forskjellige religiøse retninger, selv om relativt få velger et liv som munk eller nonne.
Vi kan alle likevel ha godt av å meditere mer, eie mindre og kanskje gi mer tilbake til andre. Ikke alle ønsker å løsrive seg fra den materialistiske verden, samtidig som mange gjerne skulle sett at verden var mindre fryktinngytende. Da kan det være fint å dyrke fram sin indre munk/nonne, og jobbe mot en viss grad av løsrivelse. Det er fullt mulig å kombinere dette med et vanlig liv i materien på Jorden. Det er tross alt det de fleste buddhister gjør.
